1969 AMX ble presentert som en ren racermodell i salgsbrosjyren. Flotte felger, rallystriper og ”gjeller”
på panseret fremhevet de sporty linjene.

AMC Javelin er den garantert minst omtalte pony-car fra USA. Modellen ble presentert i 1968 da Mustang, Barracuda, Camaro, Firebird og Cougar allerede hadde fått et solid tak på markedet. Javelin og AMX er uten tvil to av de mest interessante modellene som American Motors har produsert noensinne. Bilene hadde gode ytelser, noe som ble bevist gjennom flere seire innen Trans Am racing.

 

 

 

Publisert i Amcar oktober 1992.
Ved Brage Hanger.

Utseendemessig var Javelin av 1968 meget moderat i linjeføringen. Bilen hadde langt panser og ekstremt kort hekk, typisk for pony-cars. Taket gikk helt til bilens bakstuss, som på en fastbackmodell. Krom fantes det lite av, og falske luftinntak manglet fullstendig. Bilen var linjeren og så moderne ut for sin tid. Småting som utelatte ventilasjonsruter og innfelte dørhandtak med integrerte låssylindre gjorde Javelin interessant. Store kraftige støtfangere ga inntrykk av soliditet uten å virke for dominerende.
Javelin ble kun tilbudt som coupe i to utgaver, enten Base Javelin eller Javelin SST. Akselavstanden varpa 109", og bilen 54 hadde selvbærende karosseri.
Standardmotoren var en 232 cid. rekke-sekser på 145 bhp. Langt mer interessant var 290 cid. V-åtteren på enten 200 eller 225 bhp. Økningen ble besørget av overgang til fireports forgasser. Største alternativ først i modellåret var en 343 cid. V-åtter med fireports forgasser på 280 bhp. Senere ble den mektige AMX 390 cid. V-åtteren på hele 315 bhp. presentert. Denne motoren hadde fireports Carter forgasser og var AMCs største drivkilde inntil da! Forkrommede toppdeksel og luftfilterhus samt påfyllingstopp for olje hjalp dessuten bra på utseendet. Standard transmisjon var en tretrinns manuell gearboks med velgeren plassert i rattstammen. Som option fantes firetrinns manuell med gulvspake, et selvfølgelig alternativ for pony-cars. Shift-Command automat var også tilgjengelig med gearvelgeren plassert enten på rattstammen eller i gulvet. Bakaksel med differensialbrems var option.

bilde2.jpg

Javelin SST var luksusmodellen, med interiøret trukket i vinyl eller stoff. Sistnevnte var unikt på pony cars fra denne tiden, og var med på å heve Javelin over gjennomsnittet. Liggeseter foran var rå-sjeldent på sekstitalls amerikanere, men også dette var standard på SST! Sportsratt og innlegg av tre ga inntrykk av en sofistikert sportsbil. SST hadde i tillegg dørstokklister som skulle beskytte for steinsprut og dessuten pynte opp modellen. Lekre sportsfelger gjorde underverker medden enkle bilen. Blanklisteri forkant av innpressingene på panseret samt SST-emblem røpet at dette var en spesiell utgave.

GO CAT GO!
Som option fantes en spesiell «Go» package for utgaver med 343 eller 390 cid. V-åtter. Med denne pakken fikk man dobbelt eksosanlegg, kraftigere understell, servoassisterte skivebremser foran, dekk med rød stripe og to brede rallystriper i hele bilens lengde.
Prisen på en standard Javelin var 2482,20 dollars, mens Javelin SST kostet 2587,20 dollars. Prisen var rimelig, og 56 462 biler ble solgt.
 
AMX 2-SETER
AMX hadde mange likheter med Javelin, men AMX hadde en akselavstand på bare 97" og var en ren toseters sportsbil. Modellen er lett gjenkjennelig med sine skarpe fastbacklinjer samt de spesielle luftinntakene på panseret. Som Javelin ble AMX kun levert som coupe.
Her fantes ingen sekser under panseret. Med en så spesiell sportsbil var bare det beste godt nok, og det betydde de tre største motorene fra Javelin. Kraftig hjuloppheng med traction bars bak var standard, det samme var dobbelt eksosanlegg.
Turteller og firetrinns manuell gearkasse med gulvspake likeså, automat var option.
Også her ble det tilbudt «Go» packages. Denne besto av 343 cid. V-åtter og samme utstyr som hos Javelin, pluss Twin-Grip differensial og kraftigere avkjøling av motoren. «AMX Go» hadde det ovennevnte utstyret, men her var motoren byttet ut med den større 390 cid. V-åtteren.

bilde3.jpg
 AMX var enda skarpere i linjene enn søstermodellen Javelin.
 De tre første årsmodellene har garantert størst samlerverdi, spesielt med største motoralternativ

BIG BAD COLORS
AMC var så imponert over salget i 1968 at neste års Javelin fremsto omtrent urørt.
Grillen ble detaljforandret og ny dekor ble tilbudt, ellers kom det lite nytt utvendig.
Innvendig kunne man få seter trukket i ekte skinn, og forsetene hadde nakkestøtte som standard.
Motorene fortsatte som før uten forandringer, med 390 eid. V-åtteren som største alternativ.
En ny interessant option introdusert i midten av modellåret 1969 var Big Bad Colors. Tre knallfarger ble tilbudt, Big Bad Orange, Big Bad Green og Big Bad Blue. Biler lakkert i disse fargene fikk også samme kulør på støtfangerne. Fangeren foran hadde en aluminiumslist som fullførte grillen. Hvis man kombinerte Big Bad Colors med «Go»-optionen fikk man såkalte C-striper langs bilens karosseriside.
 
Funksjonelle «Hood scoops» var også en del av «Go»-pakken.
I midten av modellåret ble også Hursts berømte gearspake innført på biler med firetrinns manuell kasse. Forandringer ble dessuten gjort med dashbordet. På bakluken kunne man bestille grind for å utvide bagasjeromsplassen. En justerbar spoiler på bakluken var option. Som om ikke det var nok kunne man i tillegg få spoiler i bakkant av taket.
Listen med options var lang. Servostyring og -brems var blant de mest populære, men tiltratt og air conditioning gjorde ikke langturer mindre behagelige. Raskere utveksling på rattet og skivebremser gjorde bilen mer egnet til hardkjøring. Dessuten fantes Heavy Duty radiator, batteri og dynamo samt kraftigere hjuloppheng. Differensialbrems og dobbelt eksosanlegg kunne også leveres, og med turteller og speedometer gradert til 140 mph., hadde man bilen under kontroll.

{mospagebreak}

bilde4.jpg

TRANS AMERICAN
Allerede året før hadde AMC prøvd Javelin i knallhard konkurranse i Trans-American Championship. Til tross for null erfaring fra slike løp gjorde Javelin det uforskammet godt mot velprøvde pony-cars fra GM og Ford. Med forsterket hjuloppheng tok Javelin knekken på mange Mustanger og Camaros, til konkurrentenes store fortvilelse.
Salget på Javelin falt imidlertid til 40 675 enheter til tross for racegevinster og aktiv reklameføring.

AMX var også omtrent urørt fra året før. Nye eksteriørfarger og ny dekor var stor sett eneste forandring. Dog fikk modellen nye lakkerte stålfelger med blankringer istedet for de helkrommede felgene fra året før. Innvendig hadde AMX fått det nye 140 mph. speedometeret og større turteller. Nye konsoller med rom samt bruk av trevirke gjorde modellen eksklusiv.
Nakkestøtter ble nå standard med bucket seats, dessuten kunne man nå få skinntrekk. For å spare plass i koffertrommet bød AMC på Airless Spare, et reservehjul uten luft. Med hjulet fulgte en flaske som blåste opp dekket hvis nødvendig.
Som på Javelin kunne AMX fås med optionen Big Bad Colors. Et forsvinnende lite antall slike biler ble produsert, kun 762 enheter. Bilene var lakkert i enten blå, grønn eller orange farge, og var utstyrt som Javelin med samme option. Hurst gearspake og deksel over instrumentene var standard. I løpet av modellåret 1969 ble 8293 AMX solgt. Prisen hadde steget til 3297 dollars, fremdeles rimelig for en ekte sportsbil.

 

RAM AIR INDUCTION
Som hos de fleste pony-car-produsenter ble 1970 det mest interessante året for', Javelin. Med nye motorer og større ytelser tok AMC kampen opp med de tre større konkurrentene, Ford, GM og Chrysler. Aldri hadde konkurransen vært så hard. Camaro og Firebird var nydesignet og utstyrt medii voldsomme motorer. Barracuda og nykommeren Challenger hadde også nytt karosseri, og under panseret lå noen av dei kraftigste motorene som noensinne ble montert i en personbil. Bare Mustang, Cougar og Javelin beholdt sitt gamle utseende, og AMC måtte virkelig kjempe for å holde interessen for modellen oppe.
Front og bakpart på Javelin ble forandret dette året. Frontlykter og grill gikk nå i ett uten adskillelse. Panseret ble dessuten forlenget med nesten 2". Som en del av Go-optionen fikk man bestilt panseret fra AMX med Ram Air Induction. Bakparten fikk lykter i hele bilens bredde med ryggelyset midten.
Instrumentpanelet var nytt i år, med treinnlegg på SST-modellen. Nye store seter samt nye dørtrekk og sidepanel gjorde interiøret mer moderne og spennende. SST hadde et eget heldekkende vinyltak som option, men også «landau» vinyltak kunne nå leveres. Sidewinders eller outsiders var en attraktiv option som sørget for et tøft utseende og ekstra gromlyd. En spesiell dørstokklist med flere simulerte eksosutslipp fantes også.
På motorsiden lokket mange nyheter, 290 og 343 cid. V-åtteren var borte for godt
Istedet kunne man velge mellom en 304 cid. V-åtterpå210 bhp., eller en 360cid. V-åtter på enten 245 eller 290 bhp. 390 cid. V-åtteren bød nå på 325 bhp., 10 mer enn i tidligere år. Alternative transmisjoner forble uforandret. Big Bad Colors fortsatte som før, men lakkerte støtfangere forsvant.

{mospagebreak}

bilde5.jpg
AMX 390 var en motor det sto
respekt av. Med 315 bhp i de
lette bilene fikk motstanderne ofte problemer.

MARK DONOHUE SST
AMC satset for fullt på racing! Det berømte paret Roger Penske og Marm Donohue ble tilbudt en treårskontrakt med AMC, og slo til. Fabrikkledelsen var ikke sene til å reklamere med sitt nye Trans Am Team, som hadde vunnet de to siste sesongene. Mark Donohue designet en ny bakspoiler som ble presentert på en spesialutgave av Javelin SST med Mark Donohues signatur. Modellen hadde kraftige hjuloppheng og forbedrede bremser. AMIX panser med ram air induction og seks toms felger, samt 360 eller 390 cid. V-åtter var standard.
Firetrinns manuell eller automatgear var tilgjengelig. En av grunnene til at spoileren ble tilbudt på gatemodeller var at bilen dermed kunne brukes i stock car racing uten å få stempelet modifisert. Bilene som deltok i Trans Am-løpene var kert i rødt, hvitt og blått. For å feire de gode resultatene, tilbød AMC 100 eksemplarer av Javelin med samme lakk til kjøperne. Modellen hadde front- og bakspoiler, og 390 cid. V-åtter med ram air. Dobbelt eksosanlegg sørget for moderat motstand, og fjærer og støtdempere var forsterket. 140mph. Speedometer/turteller og spesielle felger hørte også med på med på denne sjeldne utgaven.
AMX ble også forandret på samme måte som Javelin. Grill og hovedlykter gikk i ett, panseret var nå blitt lengre. Baklysene tilsvarte de nye på Javelin. AMCs spesielle stålfelger ble nå standard. Interiøret var også forandret, i hovedtrekk som på storebror Javelin.

AMX hadde bare to alternative motorer i 1970, men til gjengjeld var det kraftige saker. Standardmotoren var en 360 cid. V-åtter på 290 bhp., mens storebror 390 cid. kunne by på 325 brutale hester. Begge motorene kunne leveres med «Go»-package

Standard gearkasse var firetrinns manuell med automat som option. I ettertid har 1970 AMX vist seg å være den mest verdifulle av alle årsmodeller. Dette på grunn av store motorer, pent interiør og det faktum at den er den siste av førstegenerasjon AMX. Dessuten er bilen sjelden, bare 4116 eksemplarer ble produsert. Også for Javelin gikk det dårlig, kun 28 210 biler fant sin eier.
Til gjengjeld vant faktisk Team Penske Trans Am-racene med sin Javelin foran de mest veletablerte pony-cars. Et sviende nederlag for Ford og GM.

TRANS AM-VINNER
1971 Javelin var helt ny designet med en atskillig mer ekstrem linjeføring enn den moderate førstegenerasjon. For- og bakskjermer hadde voldsomme kurver, nesten som Corvette. Taket svingte opp i bakkant for å motvirke turbulens, den gamle takspoileren ble dermed overflødig. Bakparten var kuttet brutalt av slik at modellen nesten manglet karosseri bak bakhjulene. Bilen var blitt over 3" bredere og ble langt mer oppblåst enn før, hjulavstanden hadde i tillegg økt med en tomme til 110".
AMC reklamerte med at de hadde forbedret den nye modellen som følge av erfaringer på racebanene. Hjulopphenget var mer bastant, og sporvidden bak var bredere. Motorblokkene var kraftigere oppbygd, og innsug- og eksosmanifold hadde bedre gjennomblåsing. Clutchen var også forsterket. Dørene fikk kraftige bjelker innvendig for å bedre sikkerheten ved påkjørsel fra siden. Innvendig var Javelin igjen forandret. Instrumentpanelet var buet mot sjåføren, dessuten hadde de fleste utgavene en konsoll som matchet det nye dashbordet perfekt. Til og med dørpanelene var nydesignet. Setene kunne leveres i vinyl, skinn eller stoff, sistnevnte var meget attraktivt både utseendemessig og bruksmessig.
Utrolig nok leverte AMC en enda større V-åtter i 1971, på tampen av muskelbilkrigen. Den målte 401 cid. og bød på 330 bhp., mens den gamle 390 cid. V-åtteren forsvant fra programmet. En ny sekssylindret motor på 258 cid. og 150 bhp. var dessuten den største sekseren AMC hadde produsert. Ellers fortsatte øvrige motorer som før, ingen nyheter ble presentert blant transmisjonene.


Javelin ble fremdeles levert i tre utgaver, standard, SST og AMX. Mark Donohue- og Trans Am-utgaven, samt Big Bad Colors var nå borte. AMX ble dette året en spesialutgave av Javelin, toseteren var dessverre forsvunnet for godt. Den nye AMX var et direkte resultat av samarbeidet mellom American Motors og Mark Donohue. Modellen hadde forhøyd glassfiberpanser og en «T»-stripe i fronten. Bakspoileren var designet av Donohue, mens frontspoileren var option. Et nytt cowl-air induction system kostet også ekstra. Standardmotoren på AMX var en 360 cid. V-åtter på 245 eller 285 bhp., men som option fikk du storebror 401 cid. på hele 330 bhp.
Standard gearkasse var tretrinns manuell, men firetrinns kasse fantes som option. Sistnevnte hadde fremdeles Hurst spake. Heavy duty hjuloppheng, turteller og ekstra instrumenter sto også på utstyrslisten.
Tilsammen ble26866 Javelins produsert i 1971, av disse var 2054 Javelin/AMX.

{mospagebreak} 

CARDIN JAVELIN SST
1972 Javelin var omtrent identisk med sin forgjenger utseendemessig. Bare to utgaver ble tilbudt, SST og AMX. AMX beholdt grillen fra forrige års modell, mens SST hadde fått ny grovmasket grill. SST fikk nye «C»-striper langs sidene som option.
Innvendig ble et nytt sportsratt tilbudt, dessuten fikk vippebryterne på dashbordet internasjonale symboler.

bilde6.jpg
Den nye Javelin fikk en langt mer ekstrem utforming enn første generasjon. Her ser vi en lekker 1972 Javelin SST lakkert i Stardust Silver med ”C”-striper.

Den mest interessante nyheten i 1972 var Cardin Javelin SST. Denne utgaven ble produsert i et fåtall eksemplarer og ble kun levert til eksteriørfargene Trans Am Red, Stardust Silver, Snow White og Wild Plum. Det spesielle med denne utgaven var dekoren på interiøret, som den franske designeren Pierre Cardin sto for.
På motorsiden gikk utviklingen den veien høna sparker, standardmotoren i AMX var i år en 204 cid V-åtter på 150 nhp. Ellers fortsatte alle motorer som før, men effekten var nå oppgitt i nettohester. Allerede året før fikk drivkildene senket kompresjonen, og i løpet av få år skulle de fleste pony-cars forsvinne fra markedet.

Største motor var fremdeles 401 cid. V-åtteren, nå på 255 nhp. Den gamle Borg-Warner «Shift-Command»-automaten ble byttet ut med Chryslers «Torque-Command», som ifølge reklamen skulle ha mykere gearing.
Igjen vant Mark Donohue Trans Am Racing Series med sine spesialbygde Javelin utgaver. I et elendig år for pony-cars generelt, presterte Javelin å beholde salgstallene fra året før. 26 184 Javelins ble produsert, av disse var 2729 Javelin/AMX.

«VICTORY»
I 1973 fikk Javelin nytt bakpanel med to separate lykter på hver side. SST forsvant fra programmet, og tilbake sto standard Javelin og Javelin/A MX. Rallystriper kunne fås som option på basisutgaven. Det spesielle delte vinyltaket fra 1971 var borte i år. Meningen med dette vinyltaket var å videreføre midtlinjen på panseret, som bakruten på Bill Mitchells 1963 Corvette. 72    Innvendig var plastryggene på baksiden av setene forsvunnet. Pierre Gardins unike interiør ble nå kun levert til standardmodellen. Eksteriørfargen på Cardinutgavene var enten blå eller lys blå, og modellen hadde nye, slankere seter.
Motorene og drivverk forøvrig var urørt, men motoreffekten ble stadig svakere. 232 cid. sekseren var oppgitt til 100 nhp., mens den større 258 cid. ga 110 nhp.
Deretter fulgte V-åtterne med 304 ceid. på 150 nhp. som minste alternativ. To utgaver av 360 cid. V-åtteren ble tilbudt, med enten 175 eller 220 nhp. avhengig av type forgasser. Største drivkilde var også i år 401 cid. V-åtteren på 255 nhp., en motor som sørget for at Javelin fremdeles var fullt på høyde med de raskeste pony cars.
For å feire de gode resultatene i Trans Am-løpene kunne man bestille «Trans Am Victory». Spesielle 14" felger og dekk med hvit skrift var standard på denne modellen. Dessuten fikk man en Trans Am vinnermedaljong på hver side av forskjermene. Bilen ble levert i begrenset antall, og det ekstra utstyret kostet ingenting ekstra.
Antall solgte biler var nesten konstant de siste årene. 26 782 enheter ble omsatt, inkludert 4737 Javelin/AMX.

SISTE RUNDE
Neste års modell av Javelin forble omtrent uforandret, 401 cid. V-åtterens effekt var imidlertid sunket med 20 hester, til 235 nhp. 1974 ble siste året for Javelin i likhet med flere andre pony-cars. Økende bensinpriser samt hardere krav for bilenes støtfangere gjorde det ulønnsomt forAMC å fortsette produksjonen. Dermed forsvant fabrikkens mest interessante modell for ungdommene, men en ny, større coupe ble til gjengjeld lansert. Modellen het Matador, og hadde et tyngre design enn den slanke Javelin. AMX gjorde comeback i årene 1977-80 i en utgave av Hornet/Spirit, men populariteten kunne ikke måle seg med den originale utgaven.
Ut fra samlersynspunkt står selvfølgelig de tre første årsmodellene av AMX i en unik stilling. Disse bilene er hypersjeldne i Norge, og er virkelig verdt å ta vare på.
I løpet av siste modell år ble 27 536 biler solgt, et antall man må tilbake til 1970 for å tangere. Av disse var 4082 Javelin/AMX.